Poteten, som opprinnelig kom fra Peru, kom til Norge først på begynnelsen av 1800-tallet.
Folkevekst og fattigdom satte harde rammer til jordbruk og matproduksjon for den nye nasjonen i 1814. Mange erfarte under nødsårene 1807-14, at poteten kunne gi mat når kornet sviktet i et uår og bidra til større sikkerhet. Etter 1814 ble potetdyrking vanlig over hele landet og et stadig viktigere supplement til kornproduksjonen. Poteten tålte bedre regn og kulde og kunne dyrkes lenger mot nord og høyere til fjells enn korn. Den kunne høstes tidlig og spises før kornet ble modent, og den kunne lagres for vinteren. Med den måtte lagres frostfritt, i jordkjellere eller i murte kjellere som folk begynte å bygge. Husmenn erfarte at poteten var tilpasningsdyktig og ga større avkasting enn korn på skrinn jord, og bidro derfor til å brødfø familien.
For storbønder på Østlandet og i Trøndelag var fallet i kornprisene mer avgjørende for å ta opp potetdyrking i stort omfang enn matsikkerhet. Poteten ble råstoff i spritproduksjon og salgsprodukt da brennevinsproduksjonen ble frigitt fra 1816. Med lovreguleringer i 1830-årene som favoriserte større produsenter, ble brennevinsproduksjonen konsentrert til de store gårdene på breibygdene på begge sider av Mjøsa og i Trøndelag. Etter hvert gikk bøndene sammen i andelsbrennerier som var forløpere til landbrukssamvirket.
På bildet fra ca. 1905 kan du se både et slikt andelsbrenneri og et meieri som lå i Gaupen.
Poteten var en viktig faktor i omleggingen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og inn i de første tiårene på 1900-tallet med større vekt på engdyrking. Poteten inngikk i vekstskiftet mellom åker og eng, og potetarealene økte over hele landet.
I dag dyrkes det store arealer med potet her i kommunen.
Bilde: Anno museum