Berggrunnen som Helgøya er bygget opp av, ble til for ca. 500 mill. år siden. Da var denne delen av Østlandet dekket av hav. Regn- og smeltevann fra fjellet rundt førte med seg leire, sand og grus, som ble avsatt lagvis på havbunnen. I havet levde alger og flere slags krebsdyr, og restene av de sank ned og ble til den kalksteinen vi i dag kaller «Mjøskalk». Etter ca 100 mill. år trakk havet seg tilbake, og vi fikk en periode med bevegelser i jordskorpen. De flere tusen meter tykke lagene på havbotnen sprakk opp, og ble skjøvet sammen og dannet store folder.
Sedimentlagene ble dermed stående mer eller mindre på høykant. Seinere ble toppen av foldene slitt ned av vær, vind og is, slik at kanten på lagene kom fram i dagen. Denne prosessen tok nærmere 150 mill. år.
To store folder går nesten øst-vest over midten av Helgøya (se bildet nederst). Den på sørsiden er minst nedslitt og dermed høyest (Eksberget). Mellom foldene dannet det seg en skåleformet «trau», der Mjøskalken er dekket av et skiferlag. Der «trauet» endre i Bergevika – på Østsiden av øya – ligger kalken helt opp i dagen og er lett tilgjengelig.
Under istida, for ca 10.000 år siden, og under den seinere nedsmeltingen, ble løsmassene avsatt og flyttet på. Dette geologiske grunnlaget, har sammen med dyktige bønder gjennom 5000 år, skapt det vakre kulturlandskapet du nå befinner deg i.
Når vi snakker om geologi, får tidsbegrepet vårt en utvidet dimensjon. Tenk at det tok 1000 år å danne 1 millimeter kalkstein. Kalksteinen i Bergevika er, som tidligere nevnt, mest kjent som «Mjøskalken» Fra 1860-tallet og fram til 1950, ble det brent kalk i store ovner i Bergevika. Steinen ble sprengt ut av fjellet ovenfor vika, og trillet på skinneganger ned til ovnene der kalken ble brent. Kalken ble så fraktet rundt i Mjøsområdet med båter som la til kai i Bergevika. En av ovnene du ser er så og si intakt, og er et kulturminne vel verdt et besøk.
Den kalkrike jorda, sammen med et godt vekstklima, har gitt vilkår for en uvanlig rik flora. Det er registrert 450 viltvoksende arter på Helgøya, og det er mye i et område som ligger så langt nord.
Bilde: Halvdan Carstens