Midt i solblanke Mjøsa ligger Helgøya, Norges største innlandsøy. Rike kambrosiluriske bergarter har gitt opphav til aktiv jordbruksdrift på hele øya. I 2018 ble Helgøya en del av satsingen Utvalgt KulturLandskap .

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er nasjonal satsing for å ivareta et representativt utvalg av verdifulle norske jordbrukslandskap gjennom langsiktig, frivillig samarbeid mellom det offentlige og grunneiere/rettighetshavere. Målet med ordningen er å ta vare på variasjonen i jordbrukets kulturlandskap og ivaretakelse av biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer. Grunnleggende for valg av områder er at de i størst mulig grad omfatter jordbrukslandskap med både svært store biologiske verdier og kulturhistoriske verdier.

Jordbruksdrift
Helgøya er ei typisk lavlandsbygd med et moderne jordbruk. Det dyrkes korn på en stor andel av arealet, men det er allikevel variasjonen av produksjoner som gir øya særpreg. Her er småfe, storfe og fjørfe, korn- og grasproduksjon. Det er også gode forhold for å dyrke grønnsaker, frukt og bær, samt for honningproduksjon på Helgøya.

Natur- og kulturverdier, historie og særpreg
Området har vært brukt kontinuerlig gjennom lang tid. Det er registrerte steinalderbosettinger på øya, de eldste gardene ble ryddet i eldre jernalder, og vi finner kulturspor fra ulike epoker fram til i dag. Helgøya er et område som representerer storgårdsmiljøet på Østlandet. Mange husmannsplasser og arbeiderboliger, som historisk er knyttet til gårdene, viser også en del av denne historien. Området er kalkrikt, og vi finner gamle kulturmarker som er i bruk i dag og beite- og slåttemark som fremdeles bærer preg av tidligere tiders bruk. Samtidig setter nye driftsmåter i landbruket også sitt preg på landskapet.

Opplevelser i landskapet
Helgøya er et populært reisemål for mange. Mye er allerede gjort for å tilrettelegge for opplevelser, rekreasjon og friluftsliv. Nettverket Midt i Mjøsa SA er en sammenslutning av ulike tilbydere av produkter og landbruksbasert reiseliv på Nes og Helgøya. Langs opplevelsesvegen Midt i Mjøsa finner du et tilbudt av produkter, kultur og opplevelser. Det arrangeres guidede turer i regi av både Infoteket i Tingnes og Turistforeningen.

Topografisk har Helgøya en optimal form med tanke på solinnstråling og drenering. Sammen med næringsrik jord har dette gitt grunnlag for bosetting og dyrking av mat i årtusener. De første menneskene slo seg ned på Helgøya i yngre steinalder, for 5000 år siden.

I det eneste tjernet på Helgøya, Åstjernet, har man funnet rester av kornslaget bygg som stammer fra den tiden. Det er også gjort funn av redskaper som flintdolker og steinøkser fra denne perioden.

Du er fremdeles midt i matfatet hva kornproduksjon og andre landbruksprodukter angår. Her er det mange driftige bønder som vet å utnytte øyas ressurser. Mjøsområdet er et av de beste stedene i landet for dyrking av matkorn, grunnet godt jordsmonn og stabilt klima.

Helgøya er plukket ut til å være med i et nasjonalt prosjekt (Utvalge Kulturlandskap) der det utøves en spesiell forvaltning for å ivareta kulturlandskap med store kulturhistoriske og biologiske verdier.

Mange varmekjære arter har sin innergrense på Østlandet nettopp her. Et eksempel på dette er eiketreet, den tåler dårlig vinterkulde. En av de blomstene som rangeres vakrest i vår flora, er orkideen. Bygda er rik på orkideer, her finner man 22 ulike typer, av totalt 36 viltvoksende i Norge. Det er også et faktum at det er en opphopning av såkalte klosterplanter på Nes, og i aller størst grad på Helgøya. Vi vet at Helgøya var under Mariakirken i Oslo, og at det derfor har vært et klostervesen her.

Unik flora ved biestien(Unik flora langs Biestien – bilde: Helgøya Bie v/ Rakel Berg)

I siste halvdel av 1800-tallet ble det anlagt to store kalkovner i Bergevika på Helgøya. Fjell ble sprengt ut like ovenfor Bergevika og fraktet på skinneganger nedover til ovnene. Disse ovnene er 10-12 meter høye og kan også sees i dag. Kalken ble fraktet med egne kalkbåter til brygger rundt hele Mjøsa.

Det har vært drift ved kalkovnene helt fram til 1950. Kalkovnene ble i kulturminneåret 2000 kåret til Ringsakers beste kulturminne.

I nasjonal sammenheng er Ringsaker kirke ved sin størrelse og autentisitet et enestående historisk monument. Det er en av de kun 5 basilikaer i Norge er den eldste kirke i Ringsaker kommune. Den basilikale og eldste delen (hovedskip og to sideskip) er bygget ca. 1150 i Romansk stil (rundbuestil). Ved slutten av 1200-tallet ble kirka utvidet med tverrskip og en utvidelse av koret – og nå slår gotikken inn med spissere buer.

Tårnet fra 1684 bygget av Iver Helmen fra Gran, 64 meter over bakken er et av de 5 høyeste i Norge

Kirkas fremste klenodium er det tredelte alterskapet laget i Antwerpen ca. 1520. Alterskapet har over 120 utskårne figurer, malerier på begge sider, og er karakterisert som det mest fremragende stykke førreformatorisk kirkekunst i Norge.

I Ringsaker kirke er hvert eneste hundreår fra 1100-tallet til og med 2000-tallet representert i selve bygget og gjennom kirkekunst fra hvert hundreår. De fleste stilepoker gjennom kirkas snart 900-årige liv viser igjen i kirka: Den romanske rundbuestilen, gotikken, renessansen, barokken og empiren.

Map loading, please wait ...

Ved siden av å være en av landets mest interessante middelalderbygninger, er Ringsaker kirke i bruk som sognekirke med ukentlige gudstjenester og andre kirkelige handlinger – på samme måte i dag som for 850 år siden.

Alter tavle Ringsaker kirke Alter tavle Ringsaker kirke (foto: Ringsaker kirke)

Utvandringa fra Nesbygda startet i 1848. I løpet av 55 år reiste hele 2622 personer fra bygda. Hvis alle hadde reist på en gang ville bygda ha vært nesten folketom, men fordi utvandringen gikk over så mange år, ble familier berørt over 3 generasjoner. Flertallet av utvandrerne kom fra husmanns- eller arbeiderklassen. De flyttet trolig helst fra gjeldsbyrden, men også for å slippe unna standsforskjellen, eller de var eventyrlystne. Vi vet at flere emigranter tok navnet til gården de jobbet på eller bodde på husmannsplass under. Noen tok også navnet Ness etter bygda de dro fra. Bilde øverst er fra Linnerud (kred. Anno Museum)

Utvandrerne måtte først komme seg med båt til Eidsvoll, deretter med tog til Kristiania, og så båt «over dammen». De fleste nesninger havnet i Midtvesten. Det foregikk mye brevveksling mellom de som dro og de som ble igjen. De skrev om hverdagslivet sitt, og også om ting som skjedde i hjembygda. Nes kirke ble utsatt for en dramatisk brann i 1888, noe som ble nevnt i mange brev, og gjorde stort inntrykk på emigrantene.  Før 1870 var det bare Nes hovedkirke og Baldishol kirke de kunne ha blitt døpt, konfirmert eller viet i, og mange hadde et nært forhold til kirken ute på neset.

Det var ikke bare men som dro. Helen Rønningen fra Helgøya utvandret til Amerika i 1882.

Bilde: Anno museum.

 

Berggrunnen som Helgøya er bygget opp av, ble til for ca. 500 mill. år siden. Da var denne delen av Østlandet dekket av hav. Regn- og smeltevann fra fjellet rundt førte med seg leire, sand og grus, som ble avsatt lagvis på havbunnen. I havet levde alger og flere slags krebsdyr, og restene av de sank ned og ble til den kalksteinen vi i dag kaller «Mjøskalk». Etter ca 100 mill. år trakk havet seg tilbake, og vi fikk en periode med bevegelser i jordskorpen. De flere tusen meter tykke lagene på havbotnen sprakk opp, og ble skjøvet sammen og dannet store folder.

Sedimentlagene ble dermed stående mer eller mindre på høykant. Seinere ble toppen av foldene slitt ned av vær, vind og is, slik at kanten på lagene kom fram i dagen. Denne prosessen tok nærmere 150 mill. år.

To store folder går nesten øst-vest over midten av Helgøya (se bildet nederst). Den på sørsiden er minst nedslitt og dermed høyest (Eksberget). Mellom foldene dannet det seg en skåleformet «trau», der Mjøskalken er dekket av et skiferlag. Der «trauet» endre i Bergevika – på Østsiden av øya – ligger kalken helt opp i dagen og er lett tilgjengelig.

Under istida, for ca 10.000 år siden, og under den seinere nedsmeltingen, ble løsmassene avsatt og flyttet på. Dette geologiske grunnlaget, har sammen med dyktige bønder gjennom 5000 år, skapt det vakre kulturlandskapet du nå befinner deg i.

Når vi snakker om geologi, får tidsbegrepet vårt en utvidet dimensjon. Tenk at det tok 1000 år å danne 1 millimeter kalkstein. Kalksteinen i Bergevika er, som tidligere nevnt, mest kjent som «Mjøskalken» Fra 1860-tallet og fram til 1950, ble det brent kalk i store ovner i Bergevika. Steinen ble sprengt ut av fjellet ovenfor vika, og trillet på skinneganger ned til ovnene der kalken ble brent. Kalken ble så fraktet rundt i Mjøsområdet med båter som la til kai i Bergevika. En av ovnene du ser er så og si intakt, og er et kulturminne vel verdt et besøk.

Den kalkrike jorda, sammen med et godt vekstklima, har gitt vilkår for en uvanlig rik flora. Det er registrert 450 viltvoksende arter på Helgøya, og det er mye i et område som ligger så langt nord.

Bilde: Halvdan Carstens

På sykkelturen din vil du ganske sikkert se klokketårn som pryder mange gårdstun. Hedmarken er et av områdene der utbredelsen av klokketårn er størst; alle store gårder hadde matklokke med staselig tårn. På bildet vises klokketårnet på Hoel gård (bilde: Hoel gård), nær Tingnes.

Byggetradisjonen med matklokker ble utbredt i første halvdel av 1800-tallet. Rundt 1950 stilnet lyden fra klokkene hen i møtet med armbåndsur og rasjonalisering. Klokkene ble i sin tid brukt til å ringe inn arbeidsfolket til måltider, i tillegg ble de brukt ved spesielle anledninger som begravelser og bryllup, og også for å varsle om brann. Hver klokke hadde sin egen klang, og det sies at hestene gjenkjente klokka på sin hjemgård. I dag oppfordres det til å ringe i matklokkene 1.pinsedag, ellers har de mest funksjon som pryd, et stykke brukskunst med en unik historie.

Klokketårn på stabburet på Hoelstad gård. bilde Renée Dekker
Klokketårn på låven til Aske gård. Bilde: Renée Dekker

Poteten, som opprinnelig kom fra Peru, kom til Norge først på begynnelsen av 1800-tallet.

Folkevekst og fattigdom satte harde rammer til jordbruk og matproduksjon for den nye nasjonen i 1814. Mange erfarte under nødsårene 1807-14, at poteten kunne gi mat når kornet sviktet i et uår og bidra til større sikkerhet. Etter 1814 ble potetdyrking vanlig over hele landet og et stadig viktigere supplement til kornproduksjonen. Poteten tålte bedre regn og kulde og kunne dyrkes lenger mot nord og høyere til fjells enn korn. Den kunne høstes tidlig og spises før kornet ble modent, og den kunne lagres for vinteren. Med den måtte lagres frostfritt, i jordkjellere eller i murte kjellere som folk begynte å bygge. Husmenn erfarte at poteten var tilpasningsdyktig og ga større avkasting enn korn på skrinn jord, og bidro derfor til å brødfø familien.

For storbønder på Østlandet og i Trøndelag var fallet i kornprisene mer avgjørende for å ta opp potetdyrking i stort omfang enn matsikkerhet. Poteten ble råstoff i spritproduksjon og salgsprodukt da brennevinsproduksjonen ble frigitt fra 1816. Med lovreguleringer i 1830-årene som favoriserte større produsenter, ble brennevinsproduksjonen konsentrert til de store gårdene på breibygdene på begge sider av Mjøsa og i Trøndelag. Etter hvert gikk bøndene sammen i andelsbrennerier som var forløpere til landbrukssamvirket.

På bildet fra ca. 1905 kan du se både et slikt andelsbrenneri og et meieri som lå i Gaupen.

Poteten var en viktig faktor i omleggingen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og inn i de første tiårene på 1900-tallet med større vekt på engdyrking. Poteten inngikk i vekstskiftet mellom åker og eng, og potetarealene økte over hele landet.

I dag dyrkes det store arealer med potet her i kommunen.

Bilde: Anno museum

Topografisk har Nes & Helgøya en optimal form med tanke på solinnstråling og drenering. Sammen med næringsrik jord har dette gitt grunnlag for bosetting og dyrking av mat i årtusener. De første menneskene slo seg ned i Mjøsregionen i yngre steinalder, for 5000 år siden. I det eneste tjernet på Helgøya, Åstjernet, har man funnet rester av kornslaget bygg som stammer fra den tiden. Det er også gjort funn av redskaper som flintdolker og steinøkser fra denne perioden.er.

Mjøsregionen er et av de beste stedene i landet for dyrking av matkorn. Dette skyldes et godt jordsmonn og stabilt klima. Tradisjonelt sett blir det dyrket bygg, rygg og hvete. De siste årene har noen bønder også begynt med dyrkning av Spelt mel. Spelt er urkorn og regnes som opphavet til den moderne hveten. Det er gjort funn som tyder på at spelt har vært dyrket i Norden i minst 4500 år. Spelt betyr korn med skall fordi kornet ligger innpakket i agner også etter tresking. Derfor må kornet avskalles i en egen maskin før det kan males. Spelt åkre finner du rundt gården Ousdal, noen få km nord for Tingnes.

Rundballer på åker

På Nes og Helgøya finner du noen av landets største solbærprodusenter. I Norge er solbær trolig blitt dyrket siden 1700-tallet, og det var klostervesenet og munkene som først startet med bærdyrking her. De hentet også inn frø og podekvister, slik at området her fikk en særstilling hva bær- og fruktdyrking angår.

Nes og Helgøya var tidligere kjent for sine frukthager, og er et av de områdene som egner seg best for fruktdyrking i Norge. De slake hellingene ned mot Mjøsa, det gode jordsmonnet og det stabile innlandsklimaet bidrar til dette. Jordbær har i hele etterkrigstida vært den viktigste bærsorten. Kise forsøksstasjon på Nes har i løpet av sine 50 års eksistens utprøvd 150 jordbærsorter. Mange år hadde bygda her egen jordbærfestival.

I 1946 ble det plantet hele 11 000 frukttrær på Nes. Men utover på 60-tallet økte importen av mer eksotisk frukt som bananer og appelsiner. Det, kombinert med dårlig avling pga frostskader etter noen kalde vintre, gjorde sitt til at mange sluttet. I dag er det igjen en økende interesser for hager, frukt- og bærdyrking. På din sykkeltur i dag vil du få se jorder med rader av bringebærbusker, jordbæråkrer og frukthager. Flere av gårdene tilbyr selvplukk i sesongen. Se etter skilt ved vegen og ta med egen beholder/bøtte!

Braastad Epler (foto: Midt i Mjøsa)
Mølstad vestre (foto: Midt i Mjøsa)